… det å møte boka på norsk nesten førti år seinare gir lesaren ei kjensle av å ha oppdaga ein skjult skatt. Kor har denne boka vore heile livet mitt? … Tsuge skriv seg inn i ein japansk sjanger kalla watakushi shōsetsu, eller shishōsetsu, litteratur som er prega av vedkjenning og sjølvaudmjuking eller formidling av det kvardagslege. Semi-sjølvbiografiske forteljingar om sjølvhatande og sjølvutslettande menn finst det tretten av på dusinet, men det er likevel noko med denne teikneserien som opplevest som friskt og annleis, sjølv om det er vanskeleg å setje ord på kva denne kvaliteten er. Kanskje det heng saman med den lause strukturen, mytologiserina av dei ulike outsidarane me treff, den vellukka blandinga av humor og tragedie? Eller kanskje det berre er svært godt gjennomført. Eg kjenner ikkje til Tsuges biografi (eller bibliografi), men denne boka gir oss både kapitalismekritikk og kvardagsfilosofi marinert i manglande ambisjonar og sjølvforakt … Me møter personar som ikkje passar inn i verda dei lever i. Som ein bokhandlar seier: «Jeg lever, og likevel er jeg ikke». Gjennom boka er det også fleire flotte og poetiske skildringar, både tekstleg og figurativt, som bryt med tradisjonell historieforteljing. Denne kompleksiteten er noko av det som løftar teikneserien til noko meir enn ein vanleg manga, til noko som luktar av klassikar. …  «Tegneserier er tegneserier. De blir aldri kunst», sukkar hovudpersonen mot slutten av boka, noko som lesaren nesten er nøydd til å oppfatte ironisk, for dette er stor kunst.

Asle Sætre, Serienett